Skip to content

NORSK I DIRLEWANGER

Nordmannen Ørnulf Erichsen meldte seg frivillig til Waffen-SS, havnet i Dirlewangers berømte straffeavdeling, var amerikansk krigsfange og britisk spion – før han ble grepet av KGB og plassert bak lås og slå.

Av Asbjørn Svarstad / asbjorn.svarstad@gmail.com

En mer dramatisk krigshistorie skal du lete lenge etter. Men Erichsen forsvant likevel i glemmeboka.Det begynte – for åtte-ti år siden – med en mystisk telefonsamtale. «Jeg er pensjonert oberfeldwebel i Bundeswehr», brølte stemmen i den andre enden. Mannen som kontaktet en norsk journalist i Berlin, fortalte at han hadde fått telefonnummeret mitt i ambassaden.

Hør podcasten om Ørnulf Erichsen

Men det var også nesten alt jeg begrep av kaskadene med ord – på en blanding av ulike tyske dialekter.Hovedbudskapet gikk ut på at han i sin ungdom satt i DDR-fengsel, dømt til mange års tukthus for påstått sabotasje mot de sovjetiske okkupantene.

«Jeg var 20 år gammel og befant meg i Waldheim, som var en blanding av leir og fengsel. Jobben min gikk ut på å pleie fanger som lå på sjukestua. Der befant også nordmannen Ørnulf Erichsen seg. Han var utmagret og svak, fryktelig sjuk av tuberkulose og ønsket egentlig bare å dø»,

fortalte Benno Priess, da jeg et par uker senere oppsøkte ham privat på landet i Baden-Württemberg.

Preiss ønsket å få undersøkt om Erichsen hadde etterkommere i Bergen – og han forsøkte å få sin norske venn rehabilitert av en militærdomstol i Moskva. Under rettssaken mot ham i Güstrow utenfor Berlin den 31.juli 1947, vedgikk Ørnulf Erichsen at han høsten i forveien hadde fått i oppdrag av en britisk etterretningsoffiser å slå seg ned i den østtyske småbyen Bassdorf. Der skulle han samle informasjoner om sovjetiske troppebevegelser, kontakte tidligere SS-kamerater med tanke på sabotasje – og også forberede spredning av antikommunistisk propaganda. For en utenforstående, kan det se ut som Erichsen hadde så mange oppgaver at han var mer eller mindre dømt til å bli avslørt. Dommen lød på ti års hardt straffearbeid.

Han meldte seg sommeren 1941 – som 19-åring – uten at familien i Bergen på forhånd visste noe om planene. Ørnulf Erichsen må ha vært tilbake til Norge på perm minst et par ganger i løpet av krigen. Men fra sommeren 1945 gikk foreldrene, brødre og søsknene ut fra at han var falt – og at de aldri mer ville høre noe fra ham.For et par år siden, fant arkivdetektiven Geir Brenden dokumenter i det norske riksarkivet, der det framgår av Ørnulf Erichsen høsten 1944 ble dømt til tre og et halvt års fengsel av en SS-domstol. Han hadde til da tjenestegjort i Legionen og Pansergrenaderregiment Norge. SS-sjefen Heinrich Himmler ga i oktober ordre om at dommen ble gjort om til fronttjeneste i det beryktede SS-regiment Dirlewanger, en avdeling som besto av en blanding av dømte drapsfolk og andre kriminelle, i kombinasjon med soldater som fikk anledning til å rehabilitere seg gjennom innsats ved fronten.

Benno Preiss med Erichsens fangeregisterkort. FOTO: Asbjørn Svarstad

Erichsen kjempet med denne gjengen av sadister og grove krigsforbrytelser fram til han i februar 1945 ble så alvorlig såret at han endte opp på et krigslasarett i Østerrike.Fra sjukehuset sendte han et brev til broren sin – det siste livstegnet over hodet. Erichsen hevder at han i sin tid hadde meldt seg som SS-frivillig fordi han var medlem av en veldig hemmelig – «antikommunistisk» – gruppe som spionerte til fordel for de vestallierte. «Når du får vite sannheten, vil du bli stolt av meg», skrev han. Men i stedet for å komme hjem til Norge, ble Erichsen et år i amerikansk krigsfangenskap. Da han ble satt på fri fot, må han ha blitt kontaktet av britene – som hadde et tilsynelatende godt tilbud.Benno Preiss satt og holdt Ørnulf Erichsen i hånda, da denne døde den 2.februar 1950. Selv, ble Preiss i ytterligere fire år bak lås og slå.

Øst-tysk tukthus av samme typen som Ørnulf Erichsen satt i.  Disse bildene er fra Cottbus, hvor det hersket lignende tilstander. Foto: Asbjørn Svarstad

Da han omsider slapp ut, stakk han strakeste veien til Vest-Tyskland, hvor han gikk inn i Bundeswehr og ble underoffiser. Da Muren falt, var Preiss akkurat blitt pensjonert. Nå satte han seg i bilen med kurs østover. I de anstaltene hvor han selv og kameratene var blitt pint og plaget gjennom en årrekke, oppsøkte han direktørene og krevde at de skulle utlevere arkivene sine. Og de noe sjokkerte fengselsfolkene lot Preiss få det han ba om.I Waldheim insisterte Benno Preiss på å få klatre opp på loftet. Der fant han hundrevis av nummererte urner – og også ei liste med navnene som passet til. Alt sammen var bare blitt slengt opp dit, etter at urnene kom tilbake fra krematoriet.

Preiss fant også urna med sin venn Ørnulf Erichsens jordiske levninger. «Nå har han funnet sitt siste hvilested i en urnegrav utenfor fengselsbygningen», fortalte Benno Preiss. For tre-fire år siden kom det brev fra ham. Han hadde mottatt post fra militærdomstolen i Moskva, men alt sto skrevet med kyrilske bokstaver, så han trengte hjelp til oversettelsen. Det viste seg å være et brev om at saken mot Ørnulf Erichsen var behandlet for tredje gang – denne gang av høyeste instans – og at dommen fra 1947 ble bekreftet.«Da har jeg gjort mitt», sukket en åpenbart lettet Benno Preiss, da vi noen dager senere snakket sammen på telefonen. Han ble veldig, veldig glad over å få høre at Ørnulf Erichsens nevøer og nieser nå har fått vite hva som egentlig skjedde med den onkelen som i 1945 bare forsvant ut av sin egen families saga.

Hør podcastserien Hitlers Krig HER!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *