Skip to content

KATTENE VAR DYRELIVETS «JØDER» – MENTE DE TYSKE NAZISTENE

MANGLET SELVINNSIKT: Føreren mente han var dyrevenn. Det var han ikke, viser de historiske fakta. Foto: Tysk propagandafoto

Nazistene betraktet ulv og hjort som spesielt høyverdige dyr i den «germanske naturen».  Katter – derimot – ble ansett som «dyrelivets jøder».

Av Asbjørn Svarstad / asbjorn.svarstad@gmail.com

PROPAGANDA: Førstesiden på ei bildebok om Hitler – der han poserer sammen med en schæfer.

Slik lyder oppsummeringen fra den tyske forfatteren og journalisten Jan Mohnhaup i boka – oversatt til norsk – «Dyr i nasjonalsosialismen». – Adolf Hitler betraktet seg selv som tidenes største dyrevenn. Men egentlig var han slett ingen dyrevenn. For ham handlet forholdet til hunder mer om å lydighet enn vennskap. Han foraktet for eksempel dackel-hunder, som var alt for selvstendige – og derfor ikke lot seg dressere.  Da mye heller en tysk schæfer, forklarer forfatteren i en samtale med undertegnede.

Ulven den mest populære blant de tyske nazistene.  Den lever fritt i naturen og har aldri underkastet seg menneskene.

Like etter at Hitler begynte å bli kjent som politiker, la han seg til det falske etternavnet «Wolf» – altså «ulv».  Senere ble «Wolf» brukt som hans tilnavn av den innerste kretsen av folk som fikk besøke Hitler privat på Berghof.

Ulv

Flesteparten av hans ulike felthovedkvarter – som Wolfsschlucht og Wolfsschanze – hadde navn som begynte på «ulv». Og for at ingen skulle være tvil om at ulven står øverst på nazistenes rangliste, uttalte propagandaminister Josef Goebbels rett før riksdagsvalget i 1928 at «vi kommer som fiender.  Som ulver, kommer vi til å bryte inn in saueflokken.»

RIKSHUND: En schæfer som «meldehund» løper fryktløs gjennom kampområdet langs fronten under Den første verdenskrig.

Den siste ulven i Tyskland ble skutt i 1904 og seinere var det bare snakk om ett og annet eksemplar som forvillet seg over fra de polske skogene. Likevel ble det skrevet inn i loven at det var forbudt å jakte på den – altså en gummiparagraf for å narre folk til å tro på myten om nazister som ekstra dyrevennlige.  De tyske bøndene skulle bare ha visst at sterke krefter i Berlin arbeidet for å få satt ut ulv i tyske skoger – slik som de mente at det måtte ha vært i den opprinnelige, germanske villmarka.  «Ulv dreper aldri mer enn den kan spise og ulven hindrer hjortestammene i å bli for store», het det. Men slik så nok ikke landbefolkningen på saken. I hvert fall ikke sauebøndene.

LØVENES KONGE: Hermann elsket å sprade rundt for å vise frem seg selv og løveungene da Karinhall fikk prominente gjester.

På 1890 oppsto tanken om å avle frem en typisk «tysk hund» – med alle de typiske egenskapene fra en preussisk soldat: trofast, modig, utholdende, flittig og lydig.

Og knapt ti år senere var prototypen klar – 60 centimeter høy og bred over skuldrene, kraftig bygget og med et aggressivt vesen.

Max von Stephanitz het mannen bak «oppfinnelsen» og han kjempet mot alle konkurrenter, som forsøkte å lansere lignende hundetyper. Det kunne bare være hans schæfer – den som til forveksling lignet en vill ulv – som fikk gjennomslag.  Bikkja skulle være «trofast mot sin herre» men overfor alle andre skulle den demonstrere «sin nådeløse herrenatur». Von Stephanitz prinsipper ble i 1935 overtatt av nazistene – som gjorde dem om til lov. Fra da av, hersket det strenge forbud mot raseblanding for dyr, slik som nazistene også praktiserte det på menneskene.

KZ-VAKTER

At schæferen ble populær, var det ingen tvil om. Allerede på begynnelsen av 30-tallet var det registrert 400 000 eksemplarer i landet. Keiser Wilhelm den andre omtalte den som «rikshund» og passet på at et eksemplar dukket opp på alle offisielle familiebilder.

De tyske schæferhundene ble tidlig satt inn i konsentrasjonsleirene, der SS-aspirantene selv måtte dressere sitt dyr til aggressiv framferd overfor fangene. 

Himmler hadde selv – da det i løpet av krigen oppsto mangel på vanlige soldater – spekulert ut en ide om at det måtte være mulig å dressere hunder som opp-passere for konsentrasjonsleirfanger – for på den måten å spare på antallet SS-vakter.

Jan Mohnhaupt har regnet sammen at Hitler i tidsrommet 1922 til 1945 må ha hatt minst 13 schæferhunder – hvorav tre var tisper som ble kalt Blondie, mens tre var hanner og ble gitt navnet Wolf. Minst en ble døpt Muck. I en periode hadde han tre schæfere samtidig og i mange kilder blir hundene forvekslet, slik at det i dag ikke lenger er mulig å fastslå det eksakte antallet.

FOXL

Mens tyske soldater døde i titusener og hundretusener i Stalingrad, satt Hitler i hovedkvarteret sitt i Rastenburg og underholdt generaler og andre omgivelser med historier om sin første hund, en bastard ved navn Foxl. Den kom en dag under Den første verdenskrig løpende over fra engelsk side av fronten og ble hos Adolf i to år – til en julidag i 1917 da noen stjal den fra ham. Han var utrøstelig, for ingen hadde vært mer trofast enn Foxl. Selv 25 år senere var han opptatt av å finne ut hvem tyven kunne ha vært.

Eva Braun var sjalu på schæferhundene. Sparket til Blondi under bordet så den hyler og AH banner. Albert Speer sjokkert over Hitler, som snakker om «frøken Braun og hundene mine» i samme åndedrag. Han hadde heller ikke stor respekt for hennes bande med terriere – i hvert fall ikke åpenlyst. Men når han trodde seg usett, skal Hitler gjerne ha lekt med Brauns små rakkere – noe som for øvrig var strengt forbudt å ta bilder av.

SYMBOL:  Hesten sto høyt i kurs hos nazistene – men ikke hos Hitler personlig.

I 1939 døde både Muck og Blondi. AH sørget dypt og erklærte at han aldri mer ville ha en hund.  Men da han i 1941-42 var nedfor på grunn av den negative utviklingen i krigen mot Sovjet, skal det ha vært Martin Bormann som kom på å skaffe ham en ny schæfer – for å muntre opp «sjefen». Og den siste Blondi ble en stor suksess. Dyret fikk sove ved siden av der Führers seng og var dypt hatet av de fleste som hadde daglig kontakt med Hitler. Han tålte det nemlig ikke, hvis Blondi viste andre enn ham selv oppmerksomhet – og kunne ble helt ustyrlig av sjalusi. 

Sjalu Hitler

Dette fikk generalen Ferdinand Sauerbruch erfare, da han ble sendt inn på et rom for å vente på at Hitler skulle bli klar til å ta i mot ham.  Døra gled opp og inn kom en schøfer som hoppet opp og glefset. Sauerbruch var vant til dyr, så han snakket rolig med Blondi og fikk den til å roe seg.  Da Hitler kom inn, satt hunden ved siden av generalen og ga labb.  „Hva har du gjort med bikkja mi“, brølte Hitler: „Du har gjort det eneste vesenet som er trofast mot meg utro. Jeg må se å få hunden skutt».

DEN FØRSTE: Maxl var en bastard som løp over til tysk side av fronten. Hitler betraktet hunden som sin nærmeste venn, fortalte han mange ganger etterpå.

Han skiftet nok mening, for ikke noe tyder på at en Blondi mistet livet på det aktuelle tidspunktet i 1942.  I stedet fortsatte Hitler å underholde gjestene sine. Når han jodlet lavt, begynte Blondi å hylle. Stor suksess.

Selv om det på mange opptak i de ukentlige filmavisene ble vist bilder av Adolf Hitler som fikk Blondi til å hoppe over et høyt gjerde eller balansere på en planke mellom to bord, mener Jan Mohnhaupt at mannen på ingen måte var noen dyrevenn: – Han ville dominere hundene sine, det var aldri snakk om å oppnå vennskap.  Det var egentlig hundetreneren Fritz Tornow som sto bak kunstene – for det var ham som tilbrakte mesteparten av tida sammen med Blondi. Hitler tok seg i virkeligheten bare noen minutter en gang iblant.

Dyrelivets jøder

Katten fikk rollen som «dyrelivets jøder».  Nazistene mente at dyret egentlig var innført fra Nord-Afrika og derfor utgjorde et orientalsk fremmedlegeme i den tyske kulturen.  Katten er troløs og den underkaster seg aldri noen menneskelig herre.  Den er rett og slett svikfull og forrædersk i sitt vesen, og må derfor utryddes.

(Andre toppnazister talte for døve ører, når de advarte om at kattene jager rotter – og at rottene vil ta over, hvis kattene forsvinner.)

TRE av Hitlers schæferhunder fotografert på Berghof, der det sto advarsler på skiltene om at «skarpe» hunder løp løs.

I nazistenes dyrevernbestemmelser ble det åpnet for avliving av alle katter som ble truffet på «fremmed manns eiendom» og det ble drevet et storstilt opplegg for å samle inn og avlive dem. Minst to millioner katter skal ha blitt utryddet i løpet av de første årene som Hitler satt ved makten.

Etter at rasebestemmelsene for mennesker var innført i landet, ble det også forbudt for jødiske husstander å ha katt.  Det ble ikke gitt noen forklaring, men årsaken var kynisk: Gestapo ville ikke bli belemret med kjæledyrene deres, etter at de jødiske eierne var deportert østover til den sikre død.

Görings løver

Løven var imidlertid et kattedyr som falt i smak – i hvert fall hos nummer-to-mann og Luftwaffe-sjef Hermann Göring.  Helt i stil med den romerske keiser Caesar, holdt han seg med en egen løveunge på godset Karinhall nord for Berlin. Den het alltid Mucki og fulgte gjerne etter sin herre, når Göring mottok høytstående gjester – mens han spankulerte rundt i huset eller på eiendommen.  Når dyret nærmet seg ett år – og begynte å bli stort – og derfor farlig for omgivelsene – ble den hentet tilbake til Berlin Zoo og erstattet med en liten og søt løveunge. Jan Mohnhaupt tror ikke på at de «pensjonerte» Mucki’ene kom i dyrehagen, men går ut fra at de måtte avlives. Han går ut fra at Göring totalt hadde syv løver.

-I sin egenskap av «riksjaktmester» skjøt han utrolige mengder med rådyr og hjort, ulv, bjørn, villsvin og elg. Også i hans tilfelle handlet det om å dominere dyrenes verden – ikke om kjærlighet til enkelte individer, påpeker Mohnhaupt.

Nazistene viste også stor respekt for andre storvokste kattedyr og kalte gjerne opp tanksene sine etter leopard, panter og tiger.

Germanske svin

Svinet ble utropt til germanerens tradisjonelle næringskilde og fettleverandør og det ble fortalt at den germanske bonden fra tidenes morgen hadde levd – og overlevd – godt på dette husdyret.  Nazistene starter sågar et storstilt program for å få alle husstander til å levere inn matrestene sine som grisefor. Hvis bare alle deltok, så ville det på denne måten være mulig å fore fram en million dyr ekstra i året – og dermed sørge for mer kjøtt på vanlige folks middagsbord – lød devisen. Det endte for øvrig med surr, søl – og tonnevis av fordervede matrester som aldri nådde fram til noen dyremunn.

I propagandaen ble jødiske dyrehandlere vist frem som hensynsløse dyreplagere – mens det ble framstilt som spesielt «germansk» å behandle dyr skikkelig.  Nazistene hevdet at deres nye lov var revolusjonerende på dette området, men det skulle i praksis vise seg at godt som ingen av dyrevernparagrafer noen gang ble tatt i bruk.

Flere konsentrasjonsleir-sjefer hadde egne zoo, med ulver, bjørner og hjort – stolte skapninger fra den nazistiske mytologien.  Mohnhaupt forteller om SS-kommandanten Karl Koch i Buchenwald, som flere ganger skal ha foret bjørnene sine med levende fanger. I det daglige måtte de utsultede fangene være vitner til hvordan dyra ble skjemt bort med det fineste kjøtt – matvarer som ble bokført som næringsmidler til de innsatte.

MED MUCK: Den svarte schæferhunden som visstnok hadde en helt spesiell plass i «der Führer»s hjerte.

Hestene

Hesten regnes av mange som en nødvendighet for en offiser, gentleman og ekte kriger – den understreket hans rolle som etterkommer etter korsriddere og andre helteforklarte elementer fra historien – og tar seg staselig ut på høytidelige malerier i enhver adelsmanns røykeværelse.  SS hadde både egen avdeling for sportsryttere – og en rytterbrigade som drev med massemord på sivile i ukrainske og hviterussiske skoger, mens SS-rytterne – høyt til hest – i propagandaen ble holdt fram som ekstra heltemodige krigere.

Det tyske Wehrmacht var totalt avhengig av sine to millioner hester og muldyr – lenger var mekaniseringen tross alt ikke kommet.  Uten hestenes evne til å komme seg frem i vanskelig terreng, ville den tyske offensiven i Sovjet ha stoppet opp av seg selv etter hvert som de motoriserte kjøretøyene ble sittende fast i gjørme og is.

I Stalingrad skulle de 52 000 hestene bli siste redning for 250 000 soldater som slaktet og spiste dem for å holde ut – ettersom det ikke nådde fram forsyninger.  Da det etter tre måneders innesperring gikk tomt for hester, var slaget tapt og de overlevende måtte gå i et ti år langt fangenskap, som bare fem tusen av dem skulle overleve.

Så hesten sto høyt i kurs, til tross for at Hitler selv verken likte eller stolte på den. Han mente at dyrene egentlig er farlige, hvis de ikke holdes under streng kontroll – og han var redd for å være i nærheten av dem.

Den som tyskerne hadde rappet fra grekere og romere – og som er alle tiders dyresymbol for stat og makt – havnet også som nazi-statens våpen med et hakekors hengende i klørne.  Etter sammenbruddet, måtte ørnen gi slipp på hakekorset. Men da den vesttyske staten i 1949 ble etablert, var det med den samme fuglen som statsvåpen – riktignok i en så demonstrativt fredelig variant at den som hang i Forbundsdagen i Bonn gjennom mange år gikk under tilnavnet «rikshøna».

HØR PODCASTEPISODEN MED SAMME TEMA: Dyrenes Nazirike

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *